De beste går alltid først

Jeg føler meg som crap om dagen. Nå har jeg vært hjemme siden 30. november, kun avbrutt av en liten togtur opp og ned Trondheim, da jeg var så optimist at jeg trodde at jeg skulle klare å gjennomføre eksamen. Det skjedde altså ikke.
Jeg mista mormor for litt over to uker siden. Helt uventa. Jeg føler meg fortsatt helt tom. Det er meningsløst. Mormor var ikke klar for å dø. Men det virker som at hun kjempa mer enn hun viste oss. Var mer sliten enn det vistes utad. Men det skulle ikke være hennes tur ennå. Jeg tar fortsatt meg sjøl i å tenke at jeg skal besøke mormor, at det er så mye jeg vil fortelle og spørre om, helt til det går opp for meg at jeg aldri mer kan spørre henne om noe. Men jeg var der. Holdt henne i hånda lenger enn hun holdt meg i min. Jeg klemte hennes lenge etter at hun slapp min. Jeg savner deg, mormor. Jeg skulle ønske du kunne komme tilbake. Jula blir ikke den samme noe mer. De sier at jula skal feires med de som står deg nærmest, men hos oss blir det et veldig stort tomrom framover. Jeg savner deg.

Jula skal være en hyggelig tid, den

De sier at når et menneske dør, lager de en forferdelig lyd når de trekker de siste åndedragene. En så forferdelig lyd, som jeg aldri kommer til å glemme. Selv ikke da hun fortsatte å puste i flere minutter etterpå.
Vi tulla om rehabilitering ved hjelp av sparkesykkel den ene dagen, den neste holdt jeg hånda di helt til du trakk pusten for siste gang. Hvorfor snur alt så fort?

Livet har flest hverdager

Jeg suger på oppdatering. Forrige uke var jeg på skolen i gjennomsnitt ti timer hver dag, og vi endte opp med ingenting. Hurrafordet. De to neste ukene er jeg prosjektleder i tillegg, så jeg skal drive disse andre menneskene rundt, få de til å gjøre nyttige ting, få noe ut av det her. Og jeg har null tiltakslyst. Det eneste de skriker i hodet på meg er ordet "fri!" og "vi har jo ingen undervisning, hvorfor kan vi ikke ta fri?" Dag én, og jeg er drittlei. Hurra for meg og humøret mitt. La oss slenge på en senebetennelse og en mormor på sykehus også, så er du der. Fy faen.
Det er fire uker til juleferie, da. Tre uker til jeg skal hjem, antakeligvis. Jeg gleder meg.
Jeg trenger en svær oppmuntring. Anyone?

I'm sick of these words and all the consequences They are always creeping up on me

Fire sett bein løper alt de makter opp trappa, inn, inn i varmen, vekk fra regn, menn i mørke frakker, boblejakker, skinnsko. Musikken høres som en jevn dur inne fra salen, det er ikke mulig å skildre hvilken låt det er. Det lukter sterkt av tung parfyme hengende over stram svettelukt og øl, gårsdagens fyll og heltemot. Lufta er varm og tung, mennesker presser seg fram overalt. Fire sett bein løper opp i storsalen, inn i total mørke. Gitarskifte. Røykmaskinen har lagt et teppe over hele rommet, smyger seg rundt kroppene som står tett i tett foran den lille scenen. Med utsikt fra trappeavsatsen er det mulig å se alt. Både scene og gulv. Mennesker. Stående der er det bare å ta for seg. Øyne søker øyne. Det sies at det skal være mulig å finne deg. Her, blant alle disse andre menneskene. Du var der en gang. For en ukes tid siden. Forsvant, og dukket opp igjen i en annen form igår. Tre sekunder senere druknet du blant alle kroppene. Når dukker du opp igjen neste gang? Må jeg ta initiativ da også? Herregud, du vet at jeg ikke liker å ta initiativ. Ikke straff meg sånn.

Supersuppe

Her kan du lese om hva Ida, Sara og jeg driver med om dagen. Mest fordi vi trenger å være kreative. I alle fall for min del. Burde sikkert skrive her også, men det blir lite (eller enda mindre enn det er fra før) å lese her.
Heijdå!

Up to date

For to uker siden tryna jeg på sykkel. Hardt. Jeg glemte helt å fortelle om det. Det var uansett et så ille fall at hvis jeg hadde vært edru, så tror jeg at jeg hadde brukket både kjeve og håndledd. Men det var jeg ikke. Så jeg endte bare opp med masse blåmerker og en forslått kropp. Jeg sykla iallefall hele veien hjem, og dét er en imponerende prestasjon i seg selv, i og med at jeg tryna hundre meter etter at jeg starta.
Uansett så skal jeg hjem igjen i mårra. Andre helga på rad. Og det er sinnsykt godt. Selv om hjemlengselen ikke er som i begynnelsen lenger. Og dét er også sinnsykt godt.
Trygg Trafikk er over, det gikk sånn passe greit. Nå er det Buddy som gjelder. Det er el-biler. Fantastisk.
Ellers så lover jeg å begynne å skrive ordentlig igjen snart. Merker at det her blir veldig tørt. På mandag starter vi også med bloggprosjektet vårt. Det skal bli utfordrende. Tipper jeg kommer til å legge ut link eller innlegg her også. Vi får se. Men nå er det natta på Sorgenfri.

Kommer du snart?

Det er noe spesielt med den følelsen av å vite at du står der, i døråpningen, selv om døra er lukket, lyset er av, og jeg sover, under ei varm dyne, med altfor mye klær på, og vinduet står på vidt gap. Det må være flere minusgrader ute, men jeg kler på meg istedetfor å lukke igjen vinduet. Allikevel kan jeg våkne på morgenen og se at vinduet er igjen. Og da er det plutselig overflødig med fleecegenser og ullsokker. Det er da, akkurat idét jeg våkner at jeg vet at du har vært der. Det er noe med varmen i rommet. Gløden og roen jeg føler, fordi jeg våkner med smil i kroppen. Jeg kjenner trykket i brystet, og jeg er helt stram i håndflatene etter å ha holdt deg i hånda. Det kjennes iallefall slik ut. Og jeg vet innerst inne at det er sant. Jeg skulle ønske du var her. Er her. Kommer etter.

Tida går for fort

Jeg er en dårlig blogger. Men jeg har utrolig mye å gjøre på skolen om dagen. Trygg trafikk tar tid, men det er supergøy å manipulere inn reklameplakater i bybildet. I mårra er vi ferdig, og supergruppa blir oppløst. Det er synd. Men det er greit å bli kjent med andre i klassen også. Det som ikke er fullt så gøy på skolen er strategi. Der gikk planen om å se film på toget i vasken. Men herregud. Jeg går på en skole jeg gleder å dra til, sjøl om klokka viser altfor tidlig, og det er åtte minusgrader ute. (Ja, det er åtte minusgrader.) Men ja. Det er gøy å gå på skole. Og jeg merker at jeg lærer noe. Jeg har blitt flink, sjøl om jeg bare har gått på skole i to måneder.
Det her er forresten ei oppgave jeg hadde denne uka. Plakat for Romeo og Julie på Trøndelag Teater. Jeg fikk veldigveldig bra tilbakemelding. Det var kjempegøy. Hurra for meg!

Jeg drar en tur hjem til mammaen og pappaen min i mårra. Jeg gleder meg. Sove på mitt eget rom. I mitt eget hus. Med kjente lyder og lukter rundt meg. Før den tid må jeg bare pakke, henge opp klær, lage niste, leke i photoshop, lese korrektur på powerpoint, sove, vaske leilighet ettersom det er min vaskeuke (skjer ikke), sove, bli varm, ikke orke å stå opp, skrive refleksjonsnotat. Ja. Tja. Trondheim er litt bedre nå enn det var for et par uker siden, da. Det er da noe.

Toppen av lykke

...må være et gammelt ektepar som fortsatt holder hender når de kjører bil.
...må være å dele en tanke med noen andre, og et blikk bekrefter at dere tenker det samme.
...må være at maten er ferdig når du kommer hjem.
...må være å ha noen å holde i hånda under skrekkfilmer.
...må være en ferdig oppvarmet genser å ta på seg.
Toppen av lykke må være å være to om alt. Hele livet. Alltid.

Jeg lærer om headinger på skolen, men finner aldri noe bra å skrive her

Jeg søker på jobber. Eller, jeg har søkt på én jobb. I en te og kaffebutikk. Det lukter godt der. Jeg tror dét er en av årsakene til at jeg søker der. Jeg tror jeg trenger en jobb. Noe annet enn skolearbeid, liksom. Det pleier å fungere for å få hjernen til å tenke. Så kan jeg se på mennesker også. Jeg angrer egentlig litt veldig mye på at jeg ikke fikk rota meg til å søke på Samfundet. Det virker kjempegøy. Og det hadde sikkert hjulpet på ærefrykten min for bygget. Det virker så stort og skummelt. Også er jeg skråsikker på at det spøker der. Det hadde egentlig vært litt tøft.

Vi jobber fortsatt med Trygg Trafikk. Jeg er helt blank. Sliten. Ukreativ. Jeg skal hjem den dagen vi har presentasjon. Det er litt motiverende. Men samtidig vet jeg at vi må igjennom dette før jeg kan sette meg på toget.
Tenkte jeg skulle legge ut bilde av hva vi jobber med. Baby-Pro er visst ikke noe glad i å legge ut bilder. Firefox vil iallefall ikke åpne flere vinduer. Jeg tror kanskje de er i trassalderen. (Den gamle macen drev jo og ble senil, så det er jo på en måte en forbedring.) Den trenger forresten et navn. Baby-Pro, altså. Har du noen forslag?
Herregud. Jeg personifiserer macen min.

Rykter spres, men sannheten spares

Blikket du sender meg over bordet. Et smil, men jeg vet det er falskt. Alle de hyggelige frasene når andre er til stede. Den sviende stillheten når de går ut. Hele meg fryser til is når du ser på meg. Innvendig knuses jeg når jeg hører hva du forteller til andre. At du tror jeg vil deg så vondt sårer meg. Hva slags glede skulle jeg få av det, egentlig? Jeg vet du har det vondt med deg selv, men det er ikke jeg som forårsaker det. Jeg vet det er vanskelig å være tenåring. Jeg vet det er vanskelig å vokse opp. Jeg har vært der jeg også. Men jeg legger ikke skylda over på noen andre. Kanskje jeg la den litt over på pappa. Litt på mamma. Men tanken slo meg aldri at jeg hadde rett til å legge skylda over på noen andre.
Jeg husker den lille jenta som spiste klovneis og tok vare på hatten. Klissete fingre og seigt hår. Og smil! Hvor ble det av smilet? Kanskje du skulle finne tilbake til det?

Jeg vet at du kommer til å mislike dette, men det er den eneste måten jeg klarer å nå deg på. Jeg vet at du har det vondt, og jeg vil være der for deg, like mye som de andre vil. Jeg skulle bare ønske at du lot meg få lov.

R.i.p macen

Igår døde macen min. Den bare sto på pulten, glemte den i noen minutter, skjermen gikk i svart, og den våknet aldri igjen. Prøvde med førstehjelp. Prøvde med gjenopplivning. Niks. Jeg gråt. Masse. Det er fælt å si det, men jeg satt i kantina og stortuta. Alt jeg hadde inne på den er borte, og det er ikke mulig å få det tilbake. Kjempeflott at jeg ikke har tatt back-up siden i sommer. Jeg har gått nesten to måneder på skolen, og alt jeg hadde av notater er borte.
Hellet i uhellet er vel at jeg har deadline på et essay idag. Nå om 45 minutter, faktisk. Jeg hadde ikke begynt på det. Så jeg mistet ingenting. Det hadde vært så utrolig kjipt om jeg hadde skrevet det ferdig. Lenge leve å være i siste liten.
Så hva skriver jeg på nå, sier du? Kremt, jeg besøkte eplebutikken før det hvite liket av macen min var kaldt. Så jeg sitter her med en én dager gammel macbook pro-baby. Den er pen, men det var ikke på denne måten det skulle skje. Men jeg liker den. Veldig. Selv om den er ung og uvitende, og vi ikke har lært hverandre å kjenne ennå.

Jeg jobber forresten med et nytt bloggprosjekt. Sammen med to til. Det kan bli gøy! Sier mer om det når det begynner å nærme seg, tror jeg. (Tatt i betrakning at 40% av leserne mine er med på det prosjektet, så får vi se hvor mye publisitet det blir rundt det.)

Snart jul

Jeg er liten og redd og maktesløs, men jeg har kjempefine venner, som sender meg brev med morsomme saker i, og andre ser på Den Fantastiske Mikkel Rev med meg, og lager matretter jeg aldri hadde kommet til å lage alene. Det er egentlig ganske fint. Jeg må bare lære meg sjøl å slappe av. Hadde jeg sagt til meg sjøl for et halvt år siden at jeg ikke takla å være alene, så hadde jeg ledd av meg sjøl. Jeg takler ikke å være alene. Jeg ler ikke. Og det er rart. Det kommer antakeligvis litt andre typer innlegg snart også. Eller, det kommer vel flere innlegg i det hele tatt, egentlig. Man må bare huske på at man har en blogg å vedlikeholde.
Akkurat nå for tida jobber jeg forresten med en kampanje for Trygg Trafikk. Hvordan få voksne til å bruke sykkelhjelm. Det er utrolig spennende og engasjerende. Zaloen endte opp så som så, men vi fikk skryt for teksten. Og da er jeg fornøyd.
Det er snart jul, forresten. Om to måneder og tjueén dager. Julebrusen har allerede arrivert i butikkhyllene. Må nesten begynne å handle julegaver snart, også. Trøndergaver. Jeg har vært trønder i 44 dager nå. Det har egentlig gått veldig fort. Og veldig sakte.
Nei, herregud, jeg kommer sterkere tilbake i mårra. Detta her blir bare surr.

Angsting

Jeg er tom. Så jeg fyller meg opp med sjokolade. Nei, seriøst. Jeg er litt følelsesløs om dagen. Jeg driver og kjenner etter om jeg trives i Trondheim eller ikke, og klarer ikke helt å bestemme meg. Det er liksom ingenting som bikker til den ene eller den andre siden. Hjemlengselbiten er fortsatt sinnsyk stor, men jeg vet jo at jeg ikke vil være stuck i Hamar resten av livet heller. Men jeg skal innrømme at Trondheim er litt veldig langt fra Hamar. Det er ikke bare å stikke hjem når jeg føler for det, og det er litt angstfremkallende. Men jeg har også følelsen av at det er her jeg skal være akkurat nå. Studere reklame. Ta bussen inn og ut av byen altfor mange ganger per dag. Stå opp tidlig på torsdager for å trene. Analysere folk for å finne ut hvem jeg kan være venn med, og hvem jeg ikke fungerer sammen med i det hele tatt. Være usikker på meg sjøl og de rundt meg. Det er så uvant. Det er ikke jeg som sitter med kontrollen lenger. Jeg aner ikke hva jeg gjør om ett år. Jeg aner egentlig ikke hva jeg gjør om ei uke, en gang.
Hei, jeg heter Marianne og jeg trenger venner. Seriøst, liksom. Nettverk og barndomsvenner er så utrolig lite oppskrytt.

Folkens

Fire følgere har jeg fått det siste døgnet. Av de fire følgerne er det ingen som legger igjen kommentar. Èn har lagt igjen på den gamle bloggen. Akkurat nå er selvtilliten min på bunn, og når den er det så kommer det ingen tekster av det slaget dere liker å lese. Da gidder jeg ikke å prøve en gang. Skjønner dere greia? Ja, må dere tenke. Learning by doing, og alt det der. Idag satt jeg forresten bak ei gammel dame som klagde over at hun ikke fikk med seg Karpe Diem på samfundet i helga. Pensjonistdame, liksom. Jeg smilte. Det er sånn jeg vil være når jeg blir gammel.